Noia!!!

Tenkte jeg skulle skrive et innlegg om hva livet mitt har dreid seg om de siste dagene, og da må jeg først bare advare om at dette slettes ikke blir lesestoff som egner seg for sarte sjeler.
Altså... På grunn av disse dyra jeg en etter en har drasset inn i huset (til sammen to katter og en hund), har vi nå omsider fått noen mindre ønskede skapninger med på kjøpet... Siden perserpusen vår Magne har flasset og klødd seg så mye i pelsen i det siste, tok jeg han på onsdag med til dyrlegen, som kunne fortelle meg at det jeg trodde var flass... det var ikke flass, gitt! Neida, det var levende, det!! Pelsmidd!!!

Æsj, stort eklere blir det virkelig ikke. Antakeligvis har Bob fått det også. Så nå behandles alle dyra (en behandling som forresten ikke er bare bare, ettersom den består av gjentatt bading og smøring - og katter er som kjent ikke så glade i vann), og for å unngå at det blusser opp igjen har jeg gjort mitt beste for å drepe alt som kan ha satt seg i tekstiler de har vært i kontakt med. Det vil si vasking, frysing og desinfisering av alt som heter puter, pledd, møbler og klær. Til og med sengetøy, dyner og madrasser har jeg gått løs på, selv om dyrene ikke ligger på soverommet.

En omstendelig prosess, skal jeg si dere! Aldri før har jeg vært så glad i minusgrader. Men i natt snudde selvsagt været, og alt som hang på terrassen ble vått istedenfor kaldt. Så nå er jeg i gang med å vaske og tørke dette på nytt. Leiligheten går nesten ikke an å bevege seg i, selv garnnøstene er lagt utover til tørking. Puh! Til stor trøst er det imidlertid at som den reddende engelen mamma er, tilbød hun seg å hjelpe til, så hun har også fått to store sekker med ting til vask (hun har jo til og med tørketrommel, den heldiggrisen).

Heldigvis smitter ikke dette på mennesker, da! Det burde jeg kanskje ha skrevet tidligere, for de som ikke har rukket å lese helt ned hit kommer vel neppe på besøk til Undrums igjen! Det er altså ingen grunn til bekymring. :)
Likevel gikk jeg til menneskelegen med meg selv i går, med kløende, røde prikker på armer og ben og var sikker på at hun kom til å si at jeg var infisert av parasitter som sakte, men sikkert kom til å spise meg opp fra innsiden. Beroligende nok kunne hun fortelle meg at jeg ikke har midd selv, men at jeg tydeligvis er allergisk for den dyra har. Dette er visst vanlig og går over når midden dør. Dog ganske ekkelt, må jeg si.

Uansett har jeg fremdeles helt noia!! Vaskingen har gått helt til hodet på meg, og jeg vurderer sterkt å få noen til å komme hit og gasse ned hele leiligheten. Men selv jeg innser at det blir litt i meste laget. Jeg har vel gjort det jeg kan nå. Ellers så sier Marius at siden Jif har en spray for omtrent hvert tenkelige bruk, så må det vel finnes noe som heter Jif Midd også. Det hadde i hvert fall vært noe nå.
Ja, ja. Som mamma sa i går, så er jo dette ganske likt det styret man som forelder må gjennom hvis barna får lus i barnehagen, og sett i et slikt perspektiv så er det vel ikke så ille likevel. Noe trøbbel må jo vi barnløse luksusdyr få gjennomgå også, det skulle bare mangle. Jeg får prøve å ikke tenke mer på det nå.

I helgen står en jentekveld, en ekstravakt på jobb og ellers total avslapning, for tur. Og til uka får jeg skjerpe meg og komme inn i de sedvanlige rutinene igjen. Rart hvordan litt midd kan snu livet opp ned. Men bare for et par dager, da.
Neida, så dere får ha god helg "alle" sammen!

Og Dan, hvis du har lest dette: jeg håper at dere fremdeles kommer på besøk i jula! Her er så rent som bare det igjen lenge innen den tid :)