My milkshake brings all the boys to the yard

Se på de søte menneskene vi har tilbrakt helgen sammen med, da!

Det ble noen særs hyggelige dager da vi tok turen til Oslo for å besøke Anniken og Magne i helgen. Her ble vi tatt med på cafeturer, på feltet og møtet i koselige Grunerløkka, på guidede gåturer rundt om i byen (Oslo-loser som de er), samt servert fantastiske måltider i gode venners lag. Da vi kom hjem var vi begge enige om at det å besøke hovedstaden er noe vi burde (og kommer til å) gjøre mye oftere. Tusen takk for oss!

Late dager og stille vogner (som ikke er fullt så stille når det kommer til stykket)

Etter eksamenskjøret før jul har det vært utrolig deilig med noen uker uten skole. Selv om dagene her hjemme ikke ble like avslappende som jeg hadde foretrukket, i og med at jeg har tilbrakt de fleste av dem på jobb, fikk jeg (og Marius, så klart)  tatt igjen latskapen i selskap av gode venner på et par turer til Malmø og Trondheim.

Dessverre ble autofokusen på kameraet mitt ødelagt før jul, så jeg har ikke tatt meg bryet å knipse mer enn ved et par - tre anledninger, og i så tilfelle har de fleste bildene blitt ganske så slørete. Derfor har jeg ikke all verden av dokumentering å vise til fra ferien, men noen fantastisk koooselige, late dager kan jeg likevel love dere at det har vært!

Kim og Robert. Malmøingen Robert beroliget oss andre med at han hadde spist på denne restauranten tre ganger før uten å bli dårlig.

Turtelduene! Sara fikk såvidt lov til å være med på bildet

Jakob og Tabita demonstrerer hvordan man unngår dobbelthake på bilder

Jeg prøver meg på det samme, men har visst ikke teknikken helt inne. Strikking ved bordet en sen frokost er forresten å anbefale!

Oslo-konsert

Med gøyale folk!

Vi var der også!

Bartebyen in my heart...

Krampeaktig photosession under siste frokosten da jeg kom på at jeg helt hadde glemt å ta bilder

Gooodstemning!

Så det var altså den ferien. Lengter tilbake allerede, jeg! Godt gjort at jeg klarte å vente med å bli syk helt til nå! Sett bortifra omgangssyken på badet til Jakob i Malmø, da (som forøvrig har det kuleste badet jeg har sett! Svart dolokk, sjakkrutete gulv og knæsj rosa vegger).

Avslutningsvis vil jeg få si noen ord om NSB Stille. Eller snarere om hvordan folk oppfører seg på NSB Stille. Fantastisk konsept, eller hva? Skal du ta toget tidlig om morgenen eller sent om kvelden (eller midt på dagen, for den saks skyld) og er trøtt, er det kanskje ikke så lett å få sove i en vanlig togvogn. Men i den bakerste "stille-vognen", er alle forhold lagt til rette for at den som skulle ønske det kan få tatt seg en lur i ro og mak. Her er det ikke lov å prate, ikke lov å høre på musikk og ikke lov å snakke i telefonen eller bruke andre elektroniske apparater som lager lyd. Fantastisk.

Om det i realiteten er så fryktelig stille i denne vognen, er derimot en annen sak. Mang en gang har jeg rigget meg til og håpet å få noen minutter på øyet, men raskt blitt forstyrret av både stemmer og musikk. 

Da vi nå lørdag kveld tok toget hjem fra Gardermoen, hadde vi imidlertid ikke noe spesielt behov for en såkalt stillevogn, men toget var så fullt at vi satt oss der siden det var der det var best plass. Vi kunne jo holde kjeft og lese i et par timer, vi. Det samme tenkte tydeligvis familien med to små barn som satte seg foran oss. De stakkars foreldrene gjorde som best de kunne og hysjet på barna sine i ett sett mens de forsøkte å få de til å hviske. De var tydelig brydd da barna likevel lagde bråk (hvis man kan kalle barnestemmer i vanlig volum for bråk), og flyttet seg til en annen vogn så fort det ble flere ledige plasser. Nå tror dere kanskje at poenget mitt her er at jeg lot meg irritere over disse stakkars hensynsfulle menneskene, men nei - langt ifra! De oppførte seg jo helt eksemplarisk. Jeg nevner de for kontrastens skyld. 

Like etterpå kom det nemlig et par i sent 40-/tidlig 50-årene inn. De var såkalte fine folk; man kunne se at de hadde bra med penger, fint hus og antageligvis var på vei hjem fra en fin ferie. Først trodde jeg de ikke visste at de hadde kommet til en stillevogn. Skravla gikk nemlig i ett sett, og ganske høyt. Stillevognen, som forøvrig er ganske liten, hadde nå flere ledige plasser enn opptatte plasser. Forrest på hver side av midtgangen var det fire slike seter som står mot hverandre, som alle var ledige. Bak disse på høyre side satt Marius og jeg, et par plasser bak oss satt en dame og sov og helt bakerst på den venstre siden satt en annen dame og sov. Selv om det var god plass til baggasjen oppe på hyllene som er ment til det, fant dette fine paret det for godt å sette fra seg koffertene sine mellom de fire setene som stod mot hverandre på venstre side, mens de slang kroppene sine ned i setene foran oss.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere (hvis noen orker å lese alt dette), men for min del pleier jeg alltid å kikke forsiktig på personen bak meg før jeg senker seteryggen, som for å sjekke om det er ok eller i det minste å gi et signal om det. Og hvis det finnes plasser hvor ingen sitter bak, velger jeg selvfølgelig en av disse hvis jeg har lyst til å ligge. Men disse folka tok like gjerne opp åtte plasser i denne stakkars vognen, hvorav de valgte å la baggasjen oppta fire, å sette seg på to, som var omtrent de eneste hvor det satt noen bak (oss), og slang bena på de gjenværende to foran seg. Og de ikke bare senket seteryggene forsiktig uten å sende oss så mye som et blikk først, men de heiv de ned så langt det går, i en voldsom fart. Også var det dette med snakkingen - den ga seg nemlig ikke. Da de hadde sittet og skravlet høyt en stund, sa mannen til kona at han måtte ta en telefon. "Ok, men jeg tror ikke du kan gjøre det her inne, for dette er en stillevogn", kom det fra kona da. Så hun var tydeligvis fullstendig klar over hvor de satt! Likevel satt hun altså og pratet og lo av full hals. Visst gikk mannen ut i gangen (eller hva det kalles) og tok telefonen, men han var ikke akkurat lydløs da han konstant gikk ut og inn dørene og ropte ting til kona som de i telefonen ba han si til henne. Er det mulig?!

Misforstå meg rett, jeg lot ikke dette ødelegge kvelden min, altså. Jeg har ikke noe imot å sitte litt trangt eller finne meg i litt støy. Småungene irriterte meg ikke det grann, og hadde ikke gjort det selv om jeg hadde forsøkt å sove heller. Men det er prinsippet! Dette var voksne, fine folk som faktisk kan lese skilt og er i stand til å oppføre seg, men som bare ikke gadd det! Det virket som om de var av den oppfatning at disse reglene av en eller annen grunn ikke gjaldt dem! Og jeg tør vedde på at hadde noen andre oppført seg på en måte som de hadde reagert på, så hadde de ikke spart seg for å si i fra! Marius og jeg satt visstnok og leste, men hva med damene lenger bak som forsøkte å sove? Jeg ble så provosert over hvor lite hensyn de viste, og angrer på at jeg ikke tok mot til meg og hysjet.

Susanne: Nå skjønner du kanskje hva jeg mente med "den som alltid må høre på at andre bråker"? :) Hehe, jeg føler meg på en måte litt hyklersk når jeg skriver dette, for en torsdags kveld i jula tok jeg nemlig toget hjem fra Oslo sammen med Susanne og vi var i godt humør og pratet vel dessverre ganske høyt og lenge. Egentlig tror jeg ikke det akkurat var så fryktelig høyt, det var bare så få lyder ellers. Ingen andre pratet, virket det som. MEN det var ikke en stillevogn. Det er forskjell på vanlige vogner og stillevogner! I stillevogner er jeg alltid stille som en mus. Sier ikke ett pip. Men jeg lover å ikke snakke så høyt på tog i fremtiden, uansett hva slags vogn jeg sitter i. 

Nå har jeg skrevet altfor mye!
Cheerio!

Doffen har dævva

Etter en 2,5 år lang svømmetur har kampfisken vår Alex (også kalt Fisken), takket for seg. Det var da jeg i går kveld skulle mate den ellers så energiske og fargerike fisken, at jeg fant den liggende livløs i bunn av bollen med buken opp. Både Marius og jeg mente bestemt at vi hadde sett den svømme rundt som vanlig dagen før, men utfra fargen å dømme (den var nemlig blitt helt hvit og så i tillegg litt oppblåst ut), kunne man nesten tro at den hadde ligget død lenge. Hvor dårlige fiskeeire er i så fall ikke vi?! Men nei, vi er begge ganske sikre på at den levde på søndag. Tror vi.

Jeg googlet straks forventet levealder på kamfisker og fikk treff på alt fra ett til tre år, og på et av treffene fikk jeg i tillegg informasjon om at de fleste kampfisker som regel allerede er ca seks måneder gamle når man kjøper de på dyrebutikken. Så utifra mine beregninger må Alex ha vært ca tre år gammel, og jeg tror derfor vi kan slå oss til ro med at han da døde av alderdom og ikke av VANNskjøttelse (noen som tok den?) fra vår side. Han hadde et langt og godt liv i en stor bolle med regelmessig rensing.
Og nå er han skylt ned i do, for det har jeg sett på tv at man gjør med døde fisker.

I anledningen "Doffen har dævva", kommer her en liten slags billedkavalkade for å minnes hans liv.
Som man kanskje kan se av bildene, vil tapet bli størst for katten Marthe, som elsket å kikke på fisken og drikke av bollen. Hun lurer allerede fælt på hvor begge deler har tatt veien.

Her oppnås faktisk øyekontakt mellom fisken og katten!

Rest in peace, Blubb.